Page 7 - Skokla nr. 2 - 2011

Bjarne Holter har gitt oss lov til å bruke stoff han skrev til Bygdespei-

let. Vi bringer her en sterkt forkortet historie om

Da almenningene ga varme til bygdefolket.

Nannestad almenning var opprinnelig Statens eiendom, men Nanne-
stad-sokningene hadde bruksrett i skogen. Hogging av almenningsved

skulle foregå mellom våronn og slåttonn, dvs. i juni og fram til 15.juli.
På denne tida var også husdyra sluppet på beite, og gardsfolket fikk

bedre tid. Til å forestå utvisningen av hogstsoner for veden var det en

skogvokter, som også ble kalt ”skaufuten”. Han var ansvarlig for all
blinking av såvel tømmer som ved i almenningen. Vedhoggerne samlet

seg på Rustadsaga grytidlig om morgenen. Så var det å legge i veg
mot hogstfeltene, som kunne bli en lang marsj på varme sommerdager.

Eneste vegen var Gruvevegen, men heller ikke den var farbar med
vogn-redskap. Hoggerne hadde ofte med mat for to-tre dager og klær

for overnatting ute, pluss redskap. Hogstmetoden var såkalt plukkhogst

med tillegg av vindfall og tørre trær, og redskapene var som regel slit-
somme å bruke.

Andre dagen beynte gjerne med reising av kors i det som var hogd.
Lengden på hver stokk skulle være 4 meter og hvert kors 1 meter høgt.

Ukurant virke kunne legges inn i korset, sammen med lauvskog, som
ble regnet som ukurant vare. Seinhøstes ble korsene samlet sammen

med lunnedrag i større vedlunner. Når skogvokteren eller andre kjent-

folk mente at tiden var inne, gikk det beskjed til de bruksberettigede om
at nå skulle almennings-vegen brøytes. Skogskjørerne så helst at de

kunne komme i gang med vedkjøringa før jul, da dette ga anledning til
å hente enkelte lass i romjula. Det var likevel helst på nyåret, ofte på

det kaldeste av vinteren, at kjøringa kom ordentlig i gang. Alle kjøreve-

gene var envegskjørte, og for å unngå grov kjeft måtte alle være ute i
god tid, slik at de slapp å møte kjørende på veg ned igjen. Melbyseter

var fast hvilested for kjørerne. Her ble nistematen satt inn, og her fikk
kara varmen i kroppen igjen etter kanskje et par timers kjøring i spreng-

kulda. Rundt århundreskifte kunne det være opptil ett hundre hester
samlet i lykkja på Øversetra.

Resten av historien kan leses i Bygdepeilet nr. 1. 1999. Den og
andre vil også bli lagt ut på hjemmesiden til Historielaget.

6