Page 4 - Skokla nr 3 - 2016 Lese Vennlig Versjon

Knut Melby fortalte om Julestria:

Tiden før jul da skulle all mat lages til som skulle oppbevares. Det var ingen
frysebokser eller frysere eller kjøleskap. Dette var ikke funnet opp enda. Derfor var
det beste tiden mens det var kaldt. Da skulle grisen slaktes, kaker bakes, huset
skulle skures rundt. Det var en interessant tid for oss unger. Det skjedde så mye

rundt alle steder. Alt helt kjøtt og flesk ble saltet ned i saltebaljer. Når dette ble
ordentlig gjort, kunne varene holde seg hele året. Medisterdeig, kjøttdeig ble malt
på håndsveivet kjøttkvern. Dette var ofte et problem. Varen skulle gjennom
kvernen to ganger, den siste gangen var ofte vanskelig. Slike kverner var ofte
skjemme, og vanskelige å slipe. Da var det å gå til naboen og låne ei kvern. Kanskje
den kunne være noe bedre. Etter hvert som tiden gikk, ble det mer alminnelig å
reise til en pølsemaker og få kjørt råstoffet på ei hurtighakke. Hakkene den gang
var ofte 10 til 15 liter. De hadde tre kniver, og en hastighet på 1450 omdreininger i
minuttet. Nå er hakkene i størrelse 100 til 500 liter, med åtte kniver og
omdreiningstall på ca.5000.
En liten pekepinn på tiden før og nå.

Kjøttkaker, ribbe og pølse ble stekt og kokt og lagt ned i blikkbokser, og loddet igjen og
prøvekokt i 20 minutter. Kom det ingen bobler da, var maten holdbar i kjelleren i mange
måneder. Ved siden av at far drev landhandleri, var han elektriker. Han var derfor flink til å
lodde med tinn. Det var jo ikke elektrisk loddebolt, så bolten måtte varmes opp i
kjøkkenkomfyren. Når man hadde en kjele på komfyren som kokte med hermetikkbokser,
kunne temperaturen bli ganske høy.

Når maten skulle vare hele året, måtte husmoren forvalte maten med omhu. Jeg hadde en

lekekamerat fra jeg var ganske liten. Han het Trygve. Han hadde alltid en god replikk. En
dag før jul lekte vi i nærheten av hjemmet hans. Slakteren hadde kommet dit. Om en stund
hørte vi grisen skrike, og så smalt det. ”Det var godt”, sa Trygve, ”nå skal det bli slutt på
duppa.”

Julepresangene var ganske enkle. Vi kunne mens vi var mindreårige få en marsipangris.
Ikke stor. Den kunne vi ha lenge. En forlabb kunne være første innhogg. Siden neste forben,
og så videre. Den måtte i alle tilfeller vare hele jula. Slik var det med alt. Kristoffer og jeg
kunne reise så langt som til kjøpmann Kjos og kjøpe julegaver til mamma og pappa. Vi
hadde jo butikk hjemme, men det var ingen spenning, for der kjente de igjen tingene.
Noen lengre reise enn til Kjos var det ikke snakk om. Vi hadde jo bare sparken eller skiene.

Med tillatelse fra familien til Knut Melby

4