Page 11 - Skokla nr. 3 - 2017 LVV

Det hendte vel at dere måtte uti elva og ble gjennomvåte?
Ja, våte. Hver eneste dag, helt opp til bringa. Den første våren jeg

var med var jeg ung og kanskje litt ”stakkarsvølen” og redd. Jeg husker
det var blitt et digert band i Kverndøla. Når jeg kom dit var det allerede
mange ute på bandet, så jeg sa til en av sjefene at jeg ikke hadde noe lyst til

å gå utpå der, for elva gikk stri. Da fikk jeg bare beskjed om at hvis jeg ikke ville
det, kunne jeg bare gå hjem. Sånne folk hadde de ikke bruk for!

Hva gjorde du da?
Jeg tok ”hakastånga” mi, kjørte den i bunnen på elva og svingte meg utpå
bandet. Det var flere meter djupt utpå, for bandet hadde demt opp. Da vi hadde

holdt på ei tid begynte bandet å gå, og da var det bare om å gjøre å komme seg i
land. En dukkert i iskaldt vann var nødvendig for å komme helskinnet fra det.

Dette var vel et lifsfarlig arbeid?
Ja, men det gikk merkelig bra. Vi kom da fra det med livet i behold. Hvor lenge var

dere hjemmefra når dere var på fløting i Nannestad? Ei uke. Vi gikk på mandag
morgen, og det tok en halv dag å komme fram. Turen startet i Rustad, videre til

Klofjellet. Heggeliseter og Stråtjern. Det var en seig tur. Men det verste var at vi
måtte ligge ute om natta ”ved stubben” i all slags vær.

Dere kunne fått lungebetennelse. Nå i dag skjønner jeg nesten ikke at vi kunne
klare oss så bra som vi gjorde. Men hvis vi ville overleve måtte vi tjene penger, og

da hadde en ikke så mange andre muligheter for arbeide. Jeg overdriver ikke når
jeg sier at det mange ganger var umenneskelige oppgaver vi hadde å hanskes
med.

Hva med mat og klær? Maten var bra den. Det var verst å få skikkelig fottøy. Jeg
hadde dårlige støvler like etter jeg begynte å arbeide. En dag jeg skulle gå til

Nannestad på fløyting fikk jeg låne et par flotte knestøvler av lær. Da jeg hadde
gått med dem til Klofjellet, var beina nesten skinnlause. Støvlene passet nok ikke
så helt bra.

Hva gjorde du med det?

Det var bare en ting å gjøre; å slå dem fulle med isvann. Det døyvet smertene i
beina. Jo kaldere vatnet var, dess bedre var det! Slik kan Olaus fortelle i lange
tider. Han slutter sin samtale med oss med ”Dere har det bra i dag”. Og dette er

nok en velbegrunnet setning fra den 89 år gamle Olaus.

11