Page 7 - Skokla nr. 3 - 2017 LVV

Erkebiskopens kamp for Norge

Den åpne feide som har bestått mellom erkebiskopen og kong

Christian siden den 3. jan. forrige år, måtte få en endskap. Vi
har fulgt herr Olavs kamp for den hellige kirkes tro,
Romerkirken og Norges rikes privilegier, herligheter og friheter

i de forgagne 14 år. Mot vår konges far, høybårne fyrste salige
kong

Fredrik, holdt han Norges friheter ved full makt og uforkrenket, ved den
håndfestning han den gang formådde Hans Nåde til å underskrive. Senere gikk han
fra sitt løfte til kongen, fordi denne forpliktelse ikke ble holdt. Men som vi vet, fikk

vår nådige herre kong Cristiern II`s forsøk på å vinne sitt rike Norge tilbake en
sørgelig ende. Ved kong Fredriks død hevdet erkebiskopen Norges rett til fri og

egen kongekåring, og under den blodige danske innbyrdes krig som kalles «grevens
feide», holdt han Norges trone åpen for gamle kong Christierns ætt. At han ikke fikk
den lovede hjelp fra keiseren og pfalzgrev Fredrik, gjorde hans strev til intet. Ved

den herredag som holtes i julehelgen forrige år i Nidaros, minst herr Vincens Lunde
og herr Nils Lykke livet og rådsherrene Klaus og Eske Bille ble satt i arrest. Dermed

hadde herr Olav kommet i åpen feide med Danmarks konge og riksråd.
Danskene Angriper

Høsten forrige år sendte kong Christian et par skip med 200 landsknekter til

forsterkning for herr Eske Bille på Bergenhus, og skrev ham til at Hans Nåde ikke
lenger ville forhandle med herr Olav «for hans falskhets og bedrageris skyld». Denne
fikk på samme tid fire kraveller med 150 hollandske krigsfolk fra keiserens søster,

dronning Maria av Ungarn, som er regentinne i Nederland, og rustet seg etter beste
evne. Han brakte også sammen meget av kirkens klenodier og sølv og gull fra sitt

bispedømme. I vår dro herr Eske Billes krigsfolk gjennom Sunnmøre, Romsdal og
Nordmøre, plyndret, røvet og brente kirkens gårder, og beskattet hårdeling den
fattige almue. Da danskenes skip nådde Steinviksholm, hadde erkebiskopen allerede

forlatt landet, for «uti den hellige trefoldighets navn å besøke en annen oss
vennligere og fredsommeligere nabo enn I er», som han skrev i et brev til herr Eske.

Herr Truid Ulfstand som befant seg nordenfjells, rykket med 1500 knekter mot
Hamar. Biskop Magnus hadde i sin befestede biskopsgård beredt seg på motstand,
men armbrøst og piler formådde lite mot de danske kuler og krutt. Biskopen, som

bare hadde 2 kopperkanoner, 4 serpentinere og noen få bøsser, måtte utlevere seg
og sine i herr Truids hånd. – Og nå gir vi ordet til et øyenvitne, den nesten hundre-

årige Trugels kantor.
«Som herr Truid og bispen gikk begge til sammen, og som bispen kom til strandbakken, da faller
han på sine kne og takket Gud i himmelen for hver dag han hadde hatt, og dernest bød han
kannikene og prestene god natt; dernest bød han hoffmenn, menige almue, borgere og bønder

god natt og ba dem alle be godt for seg og mente han snart ville komme til dem igjen; men derhos
så siende: O Gud fader i himmelen, finnes vi ikke før, da Gud give det vi finnes i himmerike. Denne
bønn ba han med gretende tåreog sa: vale, vale, vale!» 7