Page 8 - Skokla nr. 2 - 2018 LVV
P. 8

Det var bare dom største (Svein, Knut og Terje) som fekk, men etter å ha mast og grini
        på Hilda, måtte Herman etter hvert gi etter for presset frå ”gromgutten”. Det var jo
        tross alt et farlig våpen, så vi måtte væra ekstra forsiktige. Det blei tel at vi skaut på
        blink og bokser. Seinere fekk Terje luftgevær, og da gikk det nok med noen småfugl,
        og visstnok et ikkøn. Jonny og je sto og såg på detta og begravde det etterpå.
        Vi brukte også ”sprettert”- både med stein, kongler og kramper. En gammal
        sykkelslange blei kløpt opp på langs og knytt tel et treskaft. ”krampe- spretterten”, var
        som regel ta hesjeståltråd, surre med dynamitt-tråd, mest for fargens skyld.- krampene
        var av dynamitt-tråd.



        Hos Juel Nordli blei det kaste mange brukte oljebokser ved sida ta smøregrava. Han
        var itte like begeistre når vi lurte oss tel noen bokser, kanskje han fekk pant for dom?
        Dessa var ganske mjuke, og forme seg fint rundt gummistøvla. Det var moro å flyge
        grusvegen med dom på beina, for det vart merker i bakken som etter hestesko!! Det
        var vel kappflyging au!
        Inn mot jorda tel Sørli og Nordli kan je huske det sto att noen revebur, her hadde
        Harry Ås hatt revefarm.


        Helge Oppegård hadde minkoppdrett på andre sida mot Jælberg, dom var farlige å

        setta finga inn tel!
        Magnhild Nygård, det var vel det hu hette, var ei rar dame som bodde borte ved
        ”Støvskya”. Hu hadde en grå terrier som hu gikk tur med gjennom Låkemon. Hu var
        ofte innom Hilda og Herman for å prate. Hutørkle og vorte på nasan, såg nokså nifs ut
        syns vi. Terriern daua, og hu begravde den et sted på Låkemon, gjorde daglie turer og
        såg etter grava..
        En dag vi dreiv og leita etter grava, fant je 2 søljer under ei stor granrot. Det var ekte
        søll, og dei var nok gamle.
        Den eine var rund, med dragemønster, men mangle spenne. Hadde dessa hime, før
        noen slektninger sku prøve å reparere dom, såg dom aldri igjen.



        Om vårn lagde vi store demninger i vegkanten ner mot Tingulstad. Det var itte like
        populært for vegvoktern, Furubråtan, da han måtte bøte på utgravde partier i vegen.
        Vi brukte litt store steiner å kvist for å få større dam, og da vi tel slutt laga en liten
        åpning og merke vatne presse på, ga det en spesiell følelse.
        Nere på furumon, mot Lasse, laga vi konglegarder. Her var bakken fin med faste røtter
        for stall og båser tel kuene.
        Crossløype hadde vi også her nere. Sykler uten skjermer og med utvide styre, og etter
        hvert lengre sete, var ekstra tøft. Apashe hette dom visst.
        På sykkal satte vi på en motor, papp med ei klesklype klemt mot eikene. Så gikk det

        en trå frå denne til eine dorullkjerna på handtake, Jo meir en vridde, jo strammere vart
        pappen mot eikene og det bråkte verre.
        Påska kom med brånende snø og rislende bekker i vegen. Gåsunger og faste- lavens
        ris vart pynte med gule, pjuskete kyllinger, med og uten fjør. Noen hadde vi laga på
        skolen. Vi blåste au ut noen egg, kanskje ett hver, og malte dom med vann farver.
        Hengte dom så opp med fyrstikk på tvers inni.


                                                                                                                 8
   3   4   5   6   7   8   9   10   11   12