Page 4 - Skokla nr. 1 - 2019 LVV
P. 4

Så gikk jeg videre nordover

                                                                          mot Tolleftjernet, her var det
                                                                          arbeid i gang på ny
                                                                          almenningsvei. Men langsmed

                                                                          det vakre tjernet kunne jeg
                                                                          enda følge den gamle veien.

                                                                          Så svingte den østover, ned
                                                                          mot bygda. Fra Rustadsaga
                                                                          fulgte jeg storveien ned til

                                                                          Røtterudmoen, og derfra dro
                                                                          jeg villsomme veier opp i åsen

                                                                          igjen.
          Foto: Willy Ruud



       Jeg var på den gamle bystigens trakter. Det gikk over ås, og så ned i myr. Jeg
       måtte raske på, for dagen var kort, og var redd for å gå meg bort på de vide, våte
       myrstrekninger.



       Veien fant jeg bare stykkomtil. De gamle vangene var ikke avtegnet på kartet, så

       jeg måtte gjette meg fram. Jeg fant et slags tråkk som gikk mellom Grimstjernet
       og Dalstjernet. Det så ut som det hadde vært en setervang her (Sørsetervangen).
       Videre sørover gikk jeg. Ved nordenden av Øyungen lå det enda en setervang (

       Lerbergvangen). Det ble vått og tungt å gå. Jeg plumpet i et dike og ble søkkvåt
       til langt opp på lårene. Kniven min forsvant i gjørmen, og den ene støvelen ble

       stående igjen. (Dette var nok over Flatnermyrene). Etter en kort pust på myra,
       satte jeg kursen rett mot vest til Hakkimveien.



       Borte på veien traff jeg en arbeidskar som viste seg å være en kjentmann på
       skogen. Som guttunge hadde han fulgt sin far med drifter langs bystigen. Han

       fortalte mang en stubb fra den gamle ferdselen på skogen og sang en kjørevise
       fra dalen. Den eneste linjen jeg husker, var omkvedet,: Heia, Kjerkeby, Milstein,
       Bjønnholt og Varpet».

       Fra H. O. Christophersen: Vandringer i Oslos stormark.

       Bystigen- tilbake til naturen.


       Fra gammel tid hører vi om folk som gikk til fots over åsen med dyr skulle slaktes
       og selges i by`n. Etter hvert ble det gått faste ruter og når trafikken økte ble også

       stivalget bedre tilrettelagt. Det gjaldt å ikke legge «trafikk» åra til steder der det
       var vanskelig å komme fram. Med tida ble bystigen en fast ferdselsåre for mange

       Nannestadsokninger som skulle til by`n med dyr eller i andre ærend. Helt fram
       til andre verdenskrig var den fotgående trafikken fortsatt til stede. De siste
       årene mer som tur og bær sti.                                                                            4
   1   2   3   4   5   6   7   8   9