Page 6 - Skokla nr. 1 - 2019 LVV

Rausjødalen 1969. Nord-Europas eldste meieri. bygninger ble murt opp av skifer som
en fant i nærheten, mens treverket måtte hentes nede i dalen. Men våren lot vente

lenge på seg det året. Så sent som 1. juli kom en forferdelig snøstorm, og folk trodde
ikke det ville bli havn nok til dyrene.

Men Jensenius og Hiestand hadde vært ute i terrenget på undersøkelser. og kunne

berolige folk med at gras ble det nok av når bare godværet kom. En uke senere var det
der, og 7. juli kom det 87 kuer og 2 okser fra Tolga, Dalsbygda, Hodalen, Vangrøfta og
Holøydalen inn til nybygget i Rausjødalen.

Distansen buskapen hadde tilbakelagt over fjellet, var fra 2-4 mil. Budeier og andre
som var med, var naturlig nok nokså utmattet etter marsjen, men humøret lysnet etter
at avdrotten hadde økt betydelig, og buene begynte å fylles med smør og ost. Meieriet
var anlagt etter sveitsisk mønster og med tanke på helfet sveitserost (Emmenthaler).

Men etter noen tids lagring begynte problemene å melde seg. Osten ville heve seg i
ostepressen, og dette voldte store vanskeligheter. Men etter en tid fant Hiestand fram
til den riktige behandlingsmåten, samtidig som kravet til hygiene i fjøs og ysteri ble

strengere, og det ble ikke spart på vask og såpe.

I setermeieriet hadde han 9 medhjelpere med seg. Det er lett forståelig at det ble
ingen lang beiteperiode det året, og for midten av september måtte en bryte opp. Den

samlede melkemengde var noe under 25000 liter - gjennomsnitt pr. dag og ku knapt 4.
Årsaken til dette var nok at de høyest ytende dyr ble holdt hjemme, da det fra andre
steder samme året ble meldt om betydelig høyere melkemengder. Således var det hos
Borchenius på Mæla 10 kuer (riktignok stamhjord) som hadde en gj.s. liter-ytelse på

2390 potter (1 pott 0,965 1). Det skulle svare til en dagsmelkemengde pr. ku. på 6,5 1.

Og i sommerhalvåret lå nok melkemengden høyere enn på vinterfôringen, som den
gang var betydelig snauere. Men etter to års drift måtte meieriet i Rausjødalen legges

ned, enda nettoutbyttet slett ikke hadde vært så dårlig, 6 spd. pr. ku første året og det
andre noenlunde det samme. At driften stoppet etter å ha kommet så godt i gang,
skyldtes nok i overveiende grad økende motstand fra budeienes side. Dermed ble
arbeidsforholdene for utrivelige, og Hiestand leverte inn sin avskjedssøknad. Driften

ble så foreløpig innstilt for ett år , men den kom ikke i gang igjen; og interessentene
solgte beiteområdene i Rausjødalen med overskudd. Men setermeierienes saga var
dermed ikke endt.

I 1858 ble det satt i gang to nye setermeierier, ett i Magnhilddalen i Tynset og ett på
Sottehaugen i Os. Til å lede driften av det først nevnte ble Caspar Hiestand tilsatt, og
Selskapet for Norges Vel besluttet å gi 100 sp. til hans lønn.

6